onsdag 9. desember 2015

Kapittel 9 - Fortapt

Livet uten mening


Skulle ønske jeg hadde en søster. En som opplevde dette sammen med meg. Jeg følte meg så alene, selv om jeg viste veldig godt at Olympia og Minnie og Karina prøvde så godt de kunne og finne meg og hjelpe meg. Men jeg hadde ingen ordentlige slektninger, unntatt den slemme pappaen min, som har prøvd og tatt livet av meg. Jeg hadde vært død nå, hvis ikke de hadde vært der for meg. Kanskje Olympia kunne adoptere meg og Minnie? Jeg har ikke tenkt å spørre altså. Det hadde virket litt rart.

Olympia og Karina var på vei over veien da en sterk hånd dro dem tilbake. "Nøyaktig 20 timer igjen." sa Achzib og pekte på klokken. Hun skulte usikker og redd bort på ham, men sa ingenting. Så rev hun seg vekk og løp av gårde med Karina hakk i hæl. 
Hvordan skulle de få tak i så mange penger uten og si i fra til politiet, sånn at de ikke drepte Aley? Alt var bare kaos. 

Før eller siden, kommer menneskene til og måtte flykte fra solsystemet, fordi månen reiser fra oss. Eller fordi sola slukker. Alle vet at det er millioner av år til, men i denne situasjonen, hadde det ikke gjort noe om det skjedde med en gang. Bare mamma hadde vært her. Da hadde ikke noe av dette skjedd. Jeg var fortapt. Ingenting kunne redde meg nå.

"Aley! Aley! Hvor er du hen?" ropte Minnie fortvilet. Hun gråt. Så liten som hun var, hadde hun rømt vekk for å finne et menneske hun var så glad i. "Vær så snill!" gråt hun. "Vær så snill." gjentok hun og satte seg ned. Det var like før hun ga opp. "Kjære Aley! Kan du ikke bare svare?" tenkte hun inni seg. Hun lente hodet inn til veggen ved siden av søppelkassene. Plutselig hørte hun skritt. "Men, hei! Hva gjør du her?" sa en vennlig damestemme. Minnie så livredd opp på henne og vurderte om hun skulle stole på henne. Hun hadde sluttet å gråte. "Hvem er du?"  


Hvem er denne damen?