torsdag 9. april 2015

Kapittel 8 - Fullstendig KAOS!

Livet uten mening


"Koooom..." var det plutselig en stemme som hvisket. "Jeg skal hjelpe deg med dine problemer..." fortsatte stemmen. Jeg kjente den igjen. På så mange måter, men kunne ikke huske hvem det var. "Hvem er du?" sa jeg. Da slo jeg opp øynene og fikk meg et sjokk. D... D... Det var... M... Mamma! "Ingen kan ordne dette... Jeg er dø innen jeg er våknet fra denne drømmen..." Plutselig... Akkurat da jeg nevnte det, slo jeg øynene opp en gang til, og oppdaget at mamma ikke var der. Jeg så meg rundt. Jeg var i en dyp, mørk kjeller, uten lys, mat og drikke eller... Ja... det var ingen ting der. Ikke var det varmt heller, så jeg kjente straks kulden klatre oppover ryggen min og få den til og stivne. Jeg så bort på den store jerndøra. Hvordan skulle jeg komme meg ut?

"Dere, jeg ser tydelig at det har skjedd noe. Dere MÅ stole på oss, ellers..." "Dreper de min kjære datter." sa Olympia bestemt og sukket, og så skjøv politimannen til side og løp av gårde, med Karina like bak seg. "Du sa det!" hvisket Karina. "Jeg hadde ikke noe valg." Da de nærmet bensinstasjonen så de noen kjente anskikt i vinduet. Det var Achzib og Ahian... og en annen dame de ikke viste hvem var. De gjemte seg under store hettegensere og bak noen hyller, og sendte dem et raskt blikk da de gikk forbi og bort til disken. "Hei, er det noe jeg kan hjelpe deg med?" sa damen i disken høflig. "Nei, jeg bare lurte på om dere har sett to jenter her, en på 4 og en på 12?" sa Olympia. "Nei dessverre ikke, det var en mann som kjøpte snus i stad, ellers har det ikke vært noen her i dag." Olympia så bort på Karina, og fikk et glimt av damen og de to mennene. "Nei, vell." sa hun og sukket. "Men takk for hjelpen!" "Bare hyggelig. Hade!" Olympia så seg redd bort på skurkene. De knurret til henne. Men de småsprang bort fra dem i full hast. 

Jeg skvatt. Det var en rotte som pilte over gulvet. Jeg kjente tårene presse på, men gjorde så godt jeg kunne for og holde dem inne. Etter alt jeg hadde vært gjennom hadde jeg ikke trengt og gråte nå. Noen måtte redde meg, før eller senere... Ellers kom jeg til å dø av sult her inne.

Klarer Olympia og Karina å finne henne...
Og forresten... Hvor er Minnie?!

Solveig 11 år.

1 kommentar: