onsdag 25. mars 2015

Kapittel 7 - Løsepenger

Livet uten mening

Jeg ble liggende våken hele natten. Kunne jeg ikke bare knuse ruten og komme meg ut? Nei, det turte jeg ikke. Hva om Nora tok meg med til Achzib, så jeg ble skutt og døde? Han ville ta seg god tid til det denne gangen. Men jeg kom til og være død før da. Jeg hadde ingen planer om og bryte meg ut. Jeg hadde en annen plan. En jeg risikerte livet for. Men det var mitt eneste valg. Enten ble jeg skutt, eller døde jeg pga. planen gikk galt, eller jeg kanskje, bare kanskje, klarte det og reddet hele verden. Eller... I hvert fall Sør-Asia.  
Jeg fikk mer enn nok tid til å pønske ut en perfekt plan for og hindre skurkene, for jeg fikk aldri sove. Ikke et sekund. Da klokken var 04.00 (nøyaktig) ble radioen skrudd på. "God morgen, Aley. Håper du har sovet godt. Kommer og henter deg hvert øyeblikk, og bare for og være sikker får du bedøvelse når vi tar deg inn i buret du skal sitte resten av dine sukkersøte dager." sa hun. Jeg vet ikke hvorfor men stemmen hennes gjorde meg så irritert at jeg hadde lyst til å sprenge hele verden i fillebiter og rømme til planeten Jupiter med de menneskene som var glad i meg og faktisk brydde seg om meg. "WHAT??!!" skrek jeg. "Skal jeg få bedøvelse?!" Hvorfor? Hvordan? Hvordan kan de ødelegge meg på den måten? Og nå har nettopp planen min reist til Jupiter, mitt framtidige hjemsted, og venter på meg der. Jeg kom aldri til og vinne denne gangen. "Ja, det skal du. Og når du våkner er du fanget i pakistan med oss, og alt for sent ute til og stoppe oss." sa Nora. Hva skulle jeg gjøre? Jeg trengte hjelp. NÅ! Akkurat da, kom det bedøvelsegass som suste ut i bilen. Jeg holdt pusten en god stund, men så klarte jeg ikke mer. Jeg la meg ned i setet og sovnet. Uten noen sjans til og gjennomføre planen min. 

Samtidig, kom Olympia og Karina, hjem fra leteaksjonen. Aley var sporløst forsvunnet. Det var Minnie som la merke til det, dagen før. Likevel fikk hun ikke lov til og være med og lete. Hun måtte være igjen og sove, så skulle hun høre resultatet da de kom hjem. Men etter og ha leitet hele natta, uten og engang finne et spor, så viste de ikke hva de skulle si til Minnie. De gikk trøtte inn på rommet der hvor Minnie var. Men da fikk de se at hun også var borte. Minnie, som allerede hadde lært og skrive noen få bokstaver av Karina, hadde lagt igjen en beskjed:


Sjære olyppia
Jei drar å ser eter aly. Komer ike til bake før jei har funnet hun. 
Fra Minnie


Olympia ble livredd da hun så beskjeden. Hun tok opp mobilen, da hun plutselig så at hun hadde fått melding. "Anonymt nummer." sa Olympia og så mistenksomt bort på Karina. Hun gikk bort til henne og leste det som sto på låst-skjermen. "Hvis dere ikke legger en koffert med med 100 000 kroner i søppelkassen bak bensinstasjonen i krysset, innen 24 timer, lover vi at dere aldri får se Aley igjen. Sier dere ifra til politiet, dreper vi henne. Ikke juks, vi følger med på alt dere gjør." leste Karina høyt. "Minnie må ha sett det!" sa Olympia. "Hun har sikkert dratt til bensinstasjonen for og finne henne!" Olympia hadde jo ingen jakke, siden Aley hadde lånt den, derfor hadde hun fått låne en av sykepleierne sin. Nå heiv hun den på seg og løp ut. Da kom politiet bort til dem. De passet på hele området, til og med flyplassen. "Hei, har det skjedd noe igjen? Vi kan ta oss av det. Dere må få dere litt søvn." Karina og Olympia så på hverandre. "Sier dere i fra til politiet, dreper vi henne." hadde de anonyme skrivd i sms'en. De så på politimannen uten og si noe.

Klarer Olympia og Karina å redde Aley og Minnie?

Av Solveig 10 år.

1 kommentar: