fredag 20. mars 2015

Kapittel 6 - Tid for å redde verden

Livet uten mening


Morgenen kom og jeg lå fortsatt på sykehuset. Tv-en sto på. Nyhetene. Jeg skiftet kanal. Orket ikke vekke noen tanker til live. De siste dagene hadde de vell bare snakket om meg, at jeg ble skutt av min far og "døde", likevel fikk legene meg til å våkne, etter å ha vært i koma i 23 timer. 
Da ettermiddagen kom, ble jeg flyttet til et annet rom, sammen med Olympia, Minnie og Karina. Jeg skrudde forsiktig på tv-en og skrudde på nyhetskanalen. De gikk og undersøkte huset de hadde holdt meg fanget i. Da gikk de forbi noe jeg trodde var kontoret til Achzib, der jeg ikke fikk lov til å komme inn. Der lå det noen papirer og et kart. ET KART?! Det var tegnet en rød strek ... Eh? Det var liksom ikke markert noen vei... Da skjønte jeg det. Det var en underjordisk gang! Det gikk sikkert en luke ned dit, i det huset, og på den måten klarte de og rømme. De på tv-en la ikke merke til kartet engang. Jeg satt på pause for å se nøyere på det. Det var en lang gang, som endte på... Flyplassen! Men hvordan fant de veien uten kartet? De måtte komme tilbake og hendte det, før eller siden. Og ikke kom de seg på flyet heller, for alle kjente jo til dem nå! Fra flyplassen var det en rett linje tegnet bort til... PAKISTAN! Hjemlandet til Achzib og Ahian! Jeg viste hva de hadde i planene, og jeg måtte stoppe det, før det var for sent. 
Jeg reiste meg fra sengen, selv om jeg hadde så vondt at jeg hadde lyst til å grine. Jeg gikk bort til tv-en og skrudde den av. Så løp jeg ut av rommet mens Olympia bare så etter meg. Jeg løp nedover gangen, men ble stoppet av en sykepleier. "Hvor har du tenkt deg? Du vet du må være her til du er helt frisk?" sa hun. "Nei, jeg har ikke tid, jeg må gå nååå." Jeg prøvde å gå forbi henne men hun stoppet meg. "Nei, nei. Du må bli her til du er helt frisk." sa hun og fulgte meg til rommet igjen. 
Ahh. Jeg kom meg ikke vekk! Og jeg er nødt til og være her i nesten to uker til! Da er det for sent å redde verden! 
Men når kvelden kom, og alle hadde sovnet tok jeg sjansen. Jeg listet meg ut i gangen, og snek meg forbi de sovende vaktene. Og i tilfelle noen skulle kjenne meg igjen, tok jeg med meg skjerfet og jakka til Olympia, som jeg tok rundt meg og den store hetta på hodet. Jeg fant en taxi som jobbet på kvelden, og betalte med lommeboka til Achzib for og kjøre meg til huset der "den jenta" ble fanget og skutt. Da jeg kom fram var klokken omtrent 03.15. 
Jeg gikk listet meg inn på kontoret til pappa. Der var det en luke! Bak veggteppet! Jeg våget ikke se, men gjemte meg bak søppelkassen og pulten i hjørnet av rommet. Jeg ventet... Og ventet... Og ventet. Da jeg holdt på å sovne, fordi jeg var så trøtt, hørte jeg plutselig noen lave stemmer. "Nå finner vi kartet og stikker. Når vi er på flyplassen, tar vi et av de små flyene og flyr selv til Pakistan! Så når vi har solgt narkotikaen der, og fått penger for det, kjøper vi oss det beste våpnene de har i butikken!" Så lo Achzib en ondskapsfull latter. "Vi blir millionærer! Og når vi har tatt over Pakistan kan vi begynne å ta nabolandene også!" sa Ahian. "Og da blir vi rike og berømte. Vi kommer til og herske over hele Sør-Asia!" Hva skulle jeg liksom gjøre nå? Lille meg, med vondt i skuldra. Bare de ikke fant meg. Da var jeg fortapt. "Kom, vi må skyndte oss. De tok kartet og løp. Da de var borte løp jeg ut, og prøvde og finne en taxi. Men det var ingen. Alle hadde vell tatt kvelden. Da kom det en bil kjørende forbi. Hun stoppet og tok ned vinduet. "Kommer du deg ikke hjem?" spurte hun. "Nei, eller, jeg skal til sykehuset, men det ser ut som om taxiene har tatt kvelden." sa jeg. "Hvis du vil kan du sitte på med meg. Jeg skal samme veien." sa hun. "Ja, tusen takk!" sa jeg og løp mot bilen. "Jeg er Sandra, hyggelig og hilse på deg!" sa ... Sandra. "Jeg er A... Annie." løy jeg. "Hyggelig og hilse, sett deg inn bak så kjører jeg deg til sykehuset." sa Sandra og jeg hoppet inn. "Takk. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten sånne mennesker som deg." sa jeg. "Og, jo da. Du kunne gjort masse hvis jeg ikke hadde vært her, men du måtte antagelig ha sovet på gaten." sa Sandra. Hun hadde blondt langt hår som var satt i en stram og høy hestehale. Hun så ut til og ikke være den populære eller modell-typen, men den kule og tøffe typen. Jeg tror hun var rundt 25 år gammel. Vi kjørte inn i rundkjøringen og ut igjen, mot den veien, hvor sykehuset var. Plutselig sto det noen menn og sperret veien. "Jeg går bare ut og ser hva de vil." sa Sandra og gikk ut. Hun låste døra etter seg, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Plutselig ble radioen skrudd på. "LOL, Aley!" Det var Sandra! "Har ikke du lært å ikke sitte på med fremmede?" Hun lo av meg. "Hvem er du egentlig?" sa jeg sint. "Nora Mikkelsen. Jeg samarbeider med faren din og hans medhjelper. Jeg fikk melding fra dem om at du hadde rømt til huset, og skulle finne deg og stoppe deg i å komme deg tilbake." sa Nora... eller hvem hun nå var gjennom radioen. "I morgen tar jeg deg med til Pakistan, hvor Achzib og Ahian venter på oss." sa hun. De måtte ha sett meg bak søppelkassen. Og nå var jeg i skikkelig trøbbel. "Men, ha det fint i bilen." Jeg var SÅ irritert etter å ha blitt lurt trill rundt. Så så jeg hun kom mot bilen og lagde dogg på ruten. "Bye" sto det speilvendt. Så tok hun en eller annen presenning over hele bilen, for at ingen skulle se meg. "Sees i morgen, snakkes." sa hun gjennom radioen. "Vekker deg i morgen." Jeg var rasende. Jeg var irritert. Jeg skulle kverke den dama om jeg fikk mulighet til det. Jeg skulle kverke PAPPA! Jeg HATET at han var min PAPPA. Når jeg blir 18 skal jeg skifte etternavn fra Aley Waaler, til... Eh... Aley et eller annet. Da kunne han gjøre hva han ville, uten at jeg var kjent for å være datteren hams. Jeg var lurt. Ok. 1-0 til pappa. Men han skulle få SÅ igjen! Han kom til å angre så SYKT! Bare vent...

Hva skjer nå?
Av Solveig 10 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar