onsdag 18. mars 2015

Kapittel 5 - Alvorlig skadet

Livet uten mening


Det rant tårer fra øynene mine, jeg var kjempevarm og det rant fra pannen min. Hjertet mitt dunket tusen ganger hardere enn vanlig. Og jeg hadde aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg lukket øynene. Hadde jeg åpnet dem hadde jeg sett at Ahian og Achzib, var borte allerede. Det skar så mange følelser og tanker gjennom meg at det ble for mye. Da jeg åpnet øynene gikk alt i rask film igjen, og jeg rakk ikke tenke, før jeg døde. Olympia, Minnie og ... Ja, det var vell tanten til Minnie, Karina, løp bort til meg så fort de kunne, mens jeg lå der helt stille. "Hun puster ikke!" sa en politimann. Noen kom bort med en stor slags saks som de klippet av kjettingen med. Jeg ramlet sammen på bakken da kjettingen løsnet. Det rant blod fra skuldra mi, der jeg ble truffet. Jeg ble lagt på en båre og lagt inn i en sykebil. Jeg ble straks sendt til sykehuset, med noen sykepleiere bak som hjalp meg. Likevel var jeg død, tror jeg... Olympia snakket med meg hele veien, uten at jeg våknet og svarte henne. "Vær så snill! Aley! Våkne da! Det er ikke sant! Neeei Aley!" Hun strøk meg på hånden. Da sykebilen var framme ved sykehuset, ble jeg lagt på egen avdeling for de det hastet med. Olympia gråt. Og da besøkstiden var over og de fortsatt holdt på og hjelpe meg, måtte Olympia, Minnie og Karina til slutt dra hjem, uten resultat. Det gikk en dag. Olympia og de andre var der hele dagen. Kvelden kom, og det begynte og bli sent. Da skjedde det noe utrolig. Det begynte med at jeg kjente at jeg pustet dårlig, så kjente jeg at jeg hadde grusomt vondt i skuldra. Jeg kjente at hjertet banket uvanlig hardt og at jeg var svimmel og hadde vondt i hodet. Så hørte jeg noen langt borte rope. "Hun puster! Og hjertet banker! Dette er et mirakel!" Jeg skjønte ingen ting. Hvorfor var det så rart at jeg pustet? Og at hjertet banket? "Aley! ALEY! Jeg kan ikke tro det! Du lever!" Olympia løp bort til der jeg lå og så meg rett inn i øynene. Hun hadde store røde ringer rundt øynene, så det var tydelig at hun hadde grått. Nå kom det en ny tåre til syne i øyekroken hennes. Så ga hun meg en stor klem. Da husket jeg alt. At pappa skjøt meg i skuldra. Da kjente jeg at den verket. En av legene kom bort til meg. "Du har vært i koma i 23 timer. Det er utrolig at du har overlevd dette. Du blir nødt til og ligge her til du er helt bra i skuldra og til du er helt bra igjen. Det kan ta inntil 2 uker." sa legen. Minnie så bekymret på meg bak. Det var tydelig at det hun hadde sett var et forferdelig syn. Jeg så at hun ville snakke med meg. 
Jeg hadde ikke stemme til og svare legen, men prøvde og smile litt for og liksom si "OK". "Tusen takk." sa Olympia og så på legen. Hun snakket litt med legene og takket dem, når Karina og Minnie satt seg på sengekanten. "Hei, jeg er tanten til Lizzie, Karina." sa hun. "Jeg beklager alt det med Ahian. Han, han har liksom alltid hatt så mange hemmeligheter, og det ante meg ikke at han hadde så onde planer." sa hun. Hun så vennlig ut. Hun kunne jo ikke noe får at han hadde lurt henne så, likevel følte hun seg sikkert ganske skyldig. Hun så på meg med triste øyne. "Jeg håper du ikke ser på meg som en slem person, siden..." "Nei, da." avbrøt jeg og smilte litt. Hun smilte lettet tilbake. "Jeg får vell gå å snakke litt med Olympia." sa hun og gikk. Minnie ga meg en stor klem. "Jeg var så redd for deg." sa hun. Hun virket så vettskremt at jeg nesten fikk dårlig samvittighet. "Jeg er glad i deg, Minnie. Du er den eneste vennen jeg noen gang har hatt." sa jeg. "Mener du det?" sa Minnie og så på meg. "Ja." sa jeg. "Du er min beste og eneste venn du også." Så ga jeg henne en siste klem før Olympia kom bort til meg. "Vi sover her med deg i natt." sa hun. Det var greit. Og vi la oss ikke lenge etter heller, for vi var så trøtte alle sammen etter alt som hadde skjedd. Det var folk som passet på meg, men det eneste som fortsatt skremte meg var at Achzib og Ahian slapp unna denne gangen også, og fortsatt vandrer der ute, et sted. 

Aley vant denne gangen, men
gjør hun det neste gang?


Solveig 10 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar