onsdag 18. mars 2015

Kapittel 4 - Kidnappet

Livet uten mening


Minnie våknet litt etter. Hun vekket Olympia da hun så at Aley var borte. "Hun er sikkert bare på do eller noe sånt." sa Olympia, men da de hadde ventet en stund gikk de ned og så etter henne. De gikk ut døra, i den lille gangen. (Altså, den andre døren inn til venstre gikk inn til Olympia.) Ned trappa, og i bunnen hørte de noen hviske. De spurtet ut på kjøkkenet, men rakk det ikke. Døren sto åpen, da de kom fram til gangen. 

Jeg var svimmel og jeg skjønte ikke hvor jeg var. Jeg hadde våknet på så mange ukjente steder de siste dagene at jeg ikke lenger skjønte hva folk ville med meg. Jeg så meg rundt. Det eneste i det stygge rommet med slitt tapet, var en ødelagt fjærmadrass. Jeg likte meg ikke her i motsetning til det koselige rommet til Olympia. Jeg begynte og gå mot døren, men akkurat da åpnet ... Ahian! Han tok tak i genseren min, og heiv meg ut av rommet. "Ut herfra! NÅ!" sa han og pekte på en dør som sto på gløtt. Jeg gikk motvillig ut døra og fikk meg et sjokk da jeg så ut. Ikke på grunn av at pappa... Jeg mener Achzib, men på grunn av det han hadde i hånden. Det som kanskje gjorde dette til mitt siste øyeblikk. En pistol! Ahian dyttet meg ut i bakgården og låste døra bak. Jeg ble stående stiv som en ispinne. "Heiiii, gullet mitt!" sa pappa... Achzib. Han begynte og gå rundt på plattingen og kom tilfeldigvis til og tråkke på en leke and, så den pep. Han flyttet seg bare og fortsatte å snakke. "Du vet at pappa blir redd når du rømmer på den måten." Nei det viste jeg ikke, tenkte jeg irritert. Han kom til og tråkke på den enda en gang, men denne gangen sparket han den irritert vekk. "Lov meg og aldri rømme igjen." Da han vimset rundt, kom han til å tråkke på leke anden, igjen. "Hvis du gjør det... så..." Han rettet pistolen mot anden og... PANG!!!!!!!!!!! Den sprakk. Jeg kunne dø når som helst. Både fordi det var like før hjertet mitt stanset, og fordi pa... Achzib hadde en PISTOL med seg hvor enn han gikk. "... er du ute." Achzib fylte ut setningen. HVORDAN KOM JEG TIL Å OVERLEVE?!
Pizzabudet kom med pizza senere, men jeg fikk ikke noe. Jeg spiste restene fra middagen i går, nemlig fiskebeina fra en torsk. Eller, når jeg sier at jeg "spiste" så var det fordi at jeg ble tvunget til det. Når jeg om sider kom meg vekk fra middagen, dro jeg mobilen fort opp av lomma. Jeg bladde ned kontaktlista mi, så fort jeg kunne og trykket på Olympia. Jeg startet og skrive en melding. "Jeg er kidnappet. Jeg er..." Jeg fikk ikke skrive ferdig for bak meg rappet Achzib mobilen min. Ahian sto rett bak og skulte på meg. Jeg kunne se at Achzib skrev inn noe nytt og sendte det. Da han var ferdig, ga han mobilen til Ahian. Han heiv den i bakken og tråkket på den til den var fullstendig ødelagt. Hvorfor gjorde han dette mot meg? "Du vet at du fortsatt har telefonforbudet?!" skrek pappa. "SKJØNNER DU DET?!" han var rasende. "Unnskyld." sa jeg lavt. "Vet du hva? Det er bare små gullunger som sier unnskyld! Og vet du hvorfor? Fordi at de ikke vil at foreldrene skal slå dem i hjel!" Dette var antagelig det siste minuttet i mitt liv. Achzib dro meg ut i bakgården og Ahian låste døren etter seg. Achzib holdt meg i nakken, og heiv meg ned den lille trappa. Så tok han tak i meg og dyttet meg til flaggstanga. Han fant fram en kjetting og surret den stramt rundt meg. Det gjorde kjempevondt. 
Da hørtes det sirener langt borte. Plutselig fikk Ahian og Achzib farten på seg, for de skjønte at hvis ikke de kom seg av gårde så ville de bli tatt av politiet. De lot meg henge, mens de løp mot døra, Ahian åpnet døren og ventet på Achzib. Men han hadde snudd seg. Han siktet på meg. Det var tydelig at Ahian var utålmodig. Men Achzib hadde et ondskapsfullt uttrykk i ansiktet. Da besvimte jeg nesten. Det var som om alt gikk i sakte film. Det var en fjern stemme, som likevel hørtes kjent ut. "Neeeeeeeeeeeei! ALEEEEEEEY!" Det var Olympia. Men nå hørte jeg henne på en helt annen måte. En som var mer kjent. Hun og Minnie var de eneste jeg hadde rukket og blitt glad i, og nå sto de og så på at jeg ble skutt av min far og døde. Jeg sto mellom liv og død.

Overlever jeg?
Av Solveig 10 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar