tirsdag 17. mars 2015

Kapittel 3 - Fremmed

Livet uten mening


Jeg våknet av at Minnie dro i armen min. "Ah! Jeg vil sove litt til!" sutret jeg og dro til meg armen. "Aley! Hver så snill! Våkne! VÅKNE!" Det var først da jeg åpnet øynene og skjønte at vi var på et helt annet sted, enn hjemme. Ja, du tror kanskje at jeg hadde glemt at vi var i skogen, men vi var ikke der heller. Det var et lite lyserosa rom, med en blomstrete dobbeltseng, hvor jeg lå. Det hang en bokhylle over senga, med en masse bilder og bøker på. Jeg åpnet den ene boka og skjønte straks det var en dagbok. "Hun er så skjønn, men..." leste jeg høyt. Jeg lukket den før setningen var ferdig. Minnie hadde nok grått, for hun var helt rød rundt øynene. 
Nå la jeg merke til at vi ikke hadde på oss det samme, slitte, våte tøyet som i går. Vi hadde begge på oss sukkersøte pysjer, hvit og lilla, med prikker. Det lange håret mitt var flettet i en lang flette langs hodet, og hang over skuldra mi. Minnie hadde to lange musefletter. Det var bare mammaer som kunne gjøre dette. "Jeg lover deg. Ikke vær redd. Dette er ikke farlig." sa jeg rolig. "Kom, så går vi og ser oss rundt!" sa jeg og tok Minnie i hånda. Vi gikk ut den hvite døra, og så oss rundt. Det var en liten gang, med to dører. En til venstre og en rett fram, Vi prøvde den framme. Vi gikk ned en trapp og inn en dør til. Og der, med ryggen til oss, satt en dame, i en lang kjole og spilte piano. Det var nydelig. Vi sto der en stund, helt til hun var ferdig. Da hun snudde seg og fikk øye på oss, bredte det seg et smil over hele ansiktet hennes. "Hei." sa hun. Vi sa ingenting. "Jeg heter Olympia!" sa damen. "Aley." Jeg klarte endelig å få fram navnet mitt. "Hei Aley! Og hva heter du da?" spurte Olympia, Minnie. "Lizzie." sa hun. "Dere skjønner, jeg kunne ikke bare la dere ligge i skogen, så jeg tok dere med hit." sa Olympia. 
Vi ble etter hvert kjent med henne. Og noe sa meg at jeg hadde sett henne før... 
Etter hvert ble det kveld og vi satt og spiste kveldsmat mens vi så på barne-tv. Kanskje jeg var litt for stor, men likevel, det var litt koselig også. Jeg hadde ikke sett fantorangen siden mamma bodde hjemme. "Vil dere ha noen kaker?" spurte Olympia. "JA!" sa jeg og Minnie i kor. "Kom da!" sa Olympia og lo og Minnie spratt opp av stolen og fulgte etter. Jeg ble stående og spise opp yoghurten jeg fikk, mens jeg ventet på at Olympia og Minnie kom tilbake fra kjøkkenet. Akkurat da, skvatt jeg skikkelig. Noe rørte på seg i vinduet! Det... Det... Var et ansikt! Jeg skrek og mistet yoghurten opp ned på gulvet. Olympia og Minnie kom stormende inn, hakk i hæl for og se hva som foregikk. "Hva skjer?!" sa Olympia. "Det... Det var et ansikt!" sa jeg og pekte. Jeg skalv. Jeg orket ikke mer. Jeg trodde jeg var trygg, men pappa og Ahian har vist funnet oss. Ja for jeg var sikker på at det var dem. 
Vi spiste aldri kakene, for hverken jeg eller Minnie hadde lyst på dem lenger. Vi gikk rett og la oss. Det var egentlig meningen at vi skulle sove på det rommet vi våknet, men Olympia nektet. Vi la oss på hennes rom, og for sikkerhetens skyld la Olympia seg samtidig. 

Neste dag våknet jeg tidlig. Minnie sov fortsatt, men Olympia lå ikke i sengen. Døren åpnet seg og Olympia hadde med seg en kald klut hun la på pannen min. "Du har feber." sa hun. "Jeg tror vi kan sove litt til. Klokken er bare 05.00." Så sovnet jeg. Igjen.
Da jeg våknet neste gang, sov både Olympia og Minnie. Jeg var tørst, så jeg gikk ned på kjøkkenet for og ta et glass vann. Ned trappen og inn den andre døra, så kom jeg til stua. Ut derfra gikk jeg til kjøkkenet. 
Men så mistet jeg nesten pusten. Jeg kjente jeg ble grepet bakfra. Noen holdt en hånd foran munnen min, så det nyttet ikke rope eller skrike. Personen holdt et hardt grep rundt armene mine. Plutselig traff noe bakhodet mitt og jeg ramlet bevisstløs ned på bakken.

Hva skjer nå?

Av Solveig 10 år.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar