mandag 16. mars 2015

Kapittel 2 - Rømlingene

Livet uten mening


Jeg satt like stille som en utstoppet hare. Pappa tok i dørhåndtaket. Så hørte vi mobilen hans ringe, og han slapp. -Heldigvis. Minnie krabbet raskt under senga, og ble der. Jeg satt meg ved pulten og stirret på døra. 
"Hei, du jeg kan ikke snakke akkurat nå, OK?" sa pappa. "Ja. Greit. Ringer opp igjen. Ha det!" Så åpnet han døra. "Aley! Jeg har snakket med læreren din. Hun sa du ikke har gjort leksene de siste ukene! Stemmer dette?!" Jeg sa ingenting, men bare så på ham med det ikke-bland-deg-blikket. "På tirsdag skulket du? Vet du hvor .... dust du er?" skrek pappa til meg. "Dust er du selv, du som ikke lager mat til meg, men til læreren min. Du har ikke en gang lært meg å lage mat! Vet du hva jeg spiser? Det..." Jeg kjente på tonefallet til pappa at jeg sa noe feil. "... vil ikke jeg vite! Vi snakket ikke om mat nå, forstått?" Jeg sa ingenting, bare så surt på ham. "Du er så... stygg, ufyselig..." Da orket jeg ikke høre mer. Han var faren min. "STOPP!" sa jeg. Høyt og tydelig. "Hva tror du at du er verdt, Aley?" sa pappa. Jeg så på ham. Bestemt. "Hæ? Svar meg! Hva tror du at du er?" Nå ble jeg redd. Han gikk for langt. "Nei, vell!" Da tok han tak i gardinstanga og heiv den på meg. Jeg kjente at den traff meg, og det gjorde vondt. "Jeg hater deg." sa jeg lavt, og var på gråten. "Vet du hva? Du betyr ingen ting." sa pappa og slang døra så hardt etter seg, at det lille innrammet bildet av meg, mamma og pappa som hang på veggen ved siden av, datt i bakken og knuste. Så hørte jeg at han vred om låsen på den andre siden. "Nei!" Jeg løp mot døra og banket så hardt jeg kunne. Mange ganger. Til jeg til slutt ga opp. Beina sviktet under meg og jeg sank sammen foran døra. Så tok jeg opp det knuste bildet. 
Jeg la merke til at Minnie sto bak meg og ikke helt viste hva hun skulle gjøre. Da snudde jeg meg. "Jeg rømmer. Nå." Jeg sluttet og gråte jeg forventet at Minnie skulle være med, og det ble hun også. Egentlig burde jeg både få med meg klær, mat og penger, men ingen vits. Vi kom til og dø der ute uansett. Jeg måtte på en eller annen måte snike meg ut herfra og komme meg ned og "låne" litt penger av pappa. Men hvordan? Da fikk jeg en god idé. Eller, det var litt farlig, siden vi var i andre etasje. I hvert fall, jeg som er god i ét fag på skolen; gym, kunne... Ehh! Du får lese videre og se... 
Jeg forklarte planen til Minnie og lovet og finne nøkkelen og komme og låse opp for henne etterpå. "Men er det ikke litt farlig?" sa Minnie med den tynne stemmen sin. "Jo... Men vi har ikke noe valg. Vi har jo ikke noe tau heller." sa jeg. Så gikk jeg bort til pulten min og åpnet vinduet. Jeg klatret fra stolen, til pulten, og opp i vinduskarmen. Så snudde jeg meg og vinket til Minnie før jeg hoppet utfor kanten. Jeg tok tak i vinduet igjen før jeg datt, og klatret ned veggen. Jeg klatret ca en meter da jeg glapp det ene taket. Hjerte dunket. Jeg holdt meg fast med en hånd. Jeg var glatt på den og mistet mer og mer taket. Jeg hadde ikke tid til og tenke. Så jeg slapp. Jeg lukket øynene, så jeg så ikke Minnie's redde ansikt se jeg dette ned 1 og en halv etasje. Da jeg traff bakken, klarte jeg og lande på beina, men det gjorde fryktelig vondt. Ja, ja. Jeg overlevde i hvert fall. 
Jeg kom meg inn den ulåste ytterdøra. Pappa sov og tv-en var på. Nyhetene. Jeg skyndte meg bort til ham så stille jeg kunne og rappet lommeboka hans. Jeg løp opp trappa til rommet mitt for siste gang. Nøkkelen lå på kommoden ved siden av, så han hadde den heldigvis ikke rundt halsen som i eventyr og sånt. Jeg fiklet den inn i låsen og vred den rundt. Minnie, spratt ut med en gang, og vi trippet ned trappa. Men, akkurat da. Når alt gikk så bra. Stoppet Minnie. Hun nektet og gå. Sa ingen ting. Bare stirret på... Tv-en? Ja tv-en. Jeg så i hennes retning. På nyhetene var det bilde av en mann. Han lignet på en måte på pappa. Politiet snakket litt om ham. Plutselig ble sendingen avbrutt av "snø" og dårlig forbindelse. Så kom det fram et videoklipp av mannen på nyhetene. "Kom til meeeeg..." sa han. Han ble avbrutt av dårlig forbindelse igjen, før videoklippet fortsatte. "... Liiiizzzzzzzzzzzzzzzzie!" Jeg ble redd. Så tok jeg Minnie i hånda og løp ut. Det siste jeg fikk med meg var at sendingen kom tilbake og at man måtte passe seg for mannen fra Pakistan med navn: Ahian. Det er jo kanskje derfor han er så lik pappa Achzib?  Han er også fra Pakistan. Men mamma var fra Norge. Pappa hadde ikke kommet hit til Norge hvis det ikke hadde vært for at foreldrene hatet ham så mye at de tok selvmord. Etter det kom pappa på barnehjem, da han var ca. like gammel som meg. (Altså 12 år.) Noen snille mennesker fra Norge adopterte ham, uten og vite hvor fæl han egentlig var. Og nå har fosterforeldrene flyttet til USA eller Amerika eller noe sånt. 
Minnie gråt hele veien. Vi løp mot skogen, og stoppet ikke før vi var der. "Jeg har lommeboka til pappa. Vi klarer oss, så lenge vi holder sammen, ok?" sa jeg. Mest for og roe meg selv ned. "Han mannen er onkelen min! Far døde i fjor sommer, og mor reiste vekk for og sørge! Så flyttet jeg til tante Karina og onkel Ahian. Men jeg rømte fordi jeg hadde verdens verste onkel, for 1 måned siden ble han satt i fengsel fordi han smuglet narkotika! Og nå har han rømt for og finne meg!" gråt Minnie. "Hvilken dato?" spurte jeg mistenksomt. "Hvis jeg ikke husker feil, var det den første onsdagen i Juni?" Det slo meg at pappa ikke var hjemme den kvelden. Han kom ikke hjem før jeg hadde lagt meg. Hva om vi hadde narkotika i huset vårt?! Jeg tenkte litt til. "Men det er jo ikke sikkert at han er ute etter deg, da. Hørte jeg ikke feil så sa han Li..." Minnie avbrøt meg. "Jeg heter egentlig Lizzie, men mamma kalte meg alltid Minnie. Hun sa det var et kjælenavn." 
Det var liksom så rolig her. Ingen krangling, roping eller... pappa. 
"Kanskje vi skal begynne og finne et sted og sove, og noe mykt og sove på?" sa jeg. "Ja." gjespet Minnie. Stakkars. Hun måtte være helt utslitt. 
Vi samlet sammen mose og barnåler og la oss på dem, og ikke lenge etter, kunne jeg høre Minnie puste, dypt inn, dypt ut. Jeg fikk ikke sove. Hva om pappa var i samarbeid med onkelen til Minnie, og smuglet narkotika? Og hvis pappa og... Eh... Ahian var på lag og lette etter oss, kunne det skje oss fryktelige ting. Jeg holdt godt fast på lommeboka til pappa.
Ikke lenge etter sovnet jeg.

Hva skjer videre?


Av Solveig 10 år

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar