søndag 15. mars 2015

Kapittel 1 - Dette er pappa

Livet uten mening


12 år gamle Aley lever sitt fryktelige liv med faren, helt til hun bestemmer seg for å rømme. Hun møter på vanskeligheter over alt når hun minst venter det. Vær forberedt! Dette blir en scary opplevelse!

Ja. Jeg heter Aley og er 12 år. Mor døde da jeg var 2-3 år gammel, og siden da har jeg bodd alene med pappa.
Pappa har aldri brydd seg særlig om meg. Det føles  i hvert fall sånn. Så på fredag, da den dustete skolen var ferdig, bestemte jeg meg for og rømme. Jeg ville aldri komme tilbake. Om jeg så måtte, ville jeg heller bo på gaten enn og bo hjemme med pappa.

Klokken var 15.04 da jeg slang skolesekken ned på gulvet og tok av meg jakka. Pappa satt og så på tv med en chipspose i fanget. "Ingen Kims, ingen kos!" sa jeg og hoppet ned ved siden av ham i sofaen og skulle til og ta en chips av posen. "Eh! Fingrene av fatet, jente!" sa pappa. Jeg sa ingen ting, bare stirret på tv-en i et par sekunder. Så reiste jeg meg rolig opp og gikk opp trappa til rommet mitt.
Jeg satte meg ved pulten min, og så ut av vinduet. Noen barn fra 4. klasse syklet rundt og ringte på dørene i nabolaget, da jeg plutselig hørte et stort: DING DONG, drønne gjennom hele huset. Barna utenfor lo og syklet så fort de kunne vekk, mens pappa løp etter dem og ropte noe som: "Gjør dere dette en eneste gang til, skal dere få med meg og gjøre!"
Jeg sukket.
Hva er egentlig meningen med meg? Nei, jeg vet. Jeg vet akkurat hva du tenker nå, så du trenger ikke si det.
Akkurat da hørte jeg en lyd. Jeg spratt opp fra stolen og så meg fort rundt. Da fikk jeg øye på noe. Det var et eller annet som beveget seg under senga. Jeg tok et skritt nærmere og satte meg på huk. Hjertet mitt banket så hardt at jeg følte det holdt på å sprekke. Men da jeg fikk se hva det var, ble liksom redselen slukt i et stort gisp.
Under sengen lå en jente i 4 års alderen og gråt! Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre.
"Ikke si det til noen! Hver så snill!" gråt hun. "Nei. Nei!" sa jeg. "Jeg skal ikke det." "Hva heter du?" sa jenta. Hun hadde langt, mørkt, rett hår akkurat som meg, og jeg likte henne med en gang. "Jeg heter Aley." sa jeg. "Du, da?" "Eh... Jeg heter Liii... Minnie! Kall meg Minnie." Hadde noen andre sagt det der, hadde jeg ledd meg i hjel av dem og gjort narr av dem. Det er sant! Så slem er jeg.
Men siden dette var Minnie, eller hvem det nå var, følte jeg bare ikke for det. "Som... Ehmm... Minnie Mus." sa jeg. "Ja." sa hun kort. Plutselig følte jeg meg ikke alene. Jeg hadde fått min første venn, og jeg fant henne under senga! Litt utrolig, eller hva? Akkurat da svingte en bil inn i innkjørselen og parkerte utenfor huset vårt. Jeg tittet ut av vinduet og så lærerinnen min gå ut av bilen på høyhælte sko. Så dingte det på igjen. "Ahh! Hva vil dere nå da!" hørte jeg pappa mumlet. Jeg tror han ikke skjønte at det var frøken som sto utenfor denne gangen.
"Hei, herr Waaler. Jeg må få spørre deg om jeg kan snakke med deg om din datter?" sa Frøken. "Ja selvfølgelig. Bare kom inn!" Jeg og Minnie satt og hørte på at de snakket med hverandre en lang stund. Det var ubehagelig å høre pappa så høflig når jeg viste at han egentlig var så grusom som han var.
"Ha det fint, og takk for kaffen og kakene!" sa Frøken. "Bare hyggelig. Håper vi snakkes snart igjen!" sa pappa. Ahh!
Jeg blir så sint av ham. Han lager liksom mat til henne, men ikke til meg!
Da hørte jeg skritt i trappa. "Aleeeeeey!" Det var pappa. Flott. Det er nesten verre og få kjeft av pappa enn å komme til rektor. Så kom jeg plutselig på at Minnie var der. "Gjem deg!" skrek jeg. Men bare så høyt at Minnie kunne høre det. Hun så seg fort rundt. "Under senga!" Minnie slang seg fort mot senga, men døra blir slengt opp, før hun rekker og nå den.

Hva skjer nå?
Av Solveig 10 år

1 kommentar:

  1. Så flink du et, Solveig! Dette ser ut som om det blir en veldig spennende histore og jeg gleder meg til fortsettelsen 😀👍

    SvarSlett