onsdag 25. mars 2015

Kapittel 7 - Løsepenger

Livet uten mening

Jeg ble liggende våken hele natten. Kunne jeg ikke bare knuse ruten og komme meg ut? Nei, det turte jeg ikke. Hva om Nora tok meg med til Achzib, så jeg ble skutt og døde? Han ville ta seg god tid til det denne gangen. Men jeg kom til og være død før da. Jeg hadde ingen planer om og bryte meg ut. Jeg hadde en annen plan. En jeg risikerte livet for. Men det var mitt eneste valg. Enten ble jeg skutt, eller døde jeg pga. planen gikk galt, eller jeg kanskje, bare kanskje, klarte det og reddet hele verden. Eller... I hvert fall Sør-Asia.  
Jeg fikk mer enn nok tid til å pønske ut en perfekt plan for og hindre skurkene, for jeg fikk aldri sove. Ikke et sekund. Da klokken var 04.00 (nøyaktig) ble radioen skrudd på. "God morgen, Aley. Håper du har sovet godt. Kommer og henter deg hvert øyeblikk, og bare for og være sikker får du bedøvelse når vi tar deg inn i buret du skal sitte resten av dine sukkersøte dager." sa hun. Jeg vet ikke hvorfor men stemmen hennes gjorde meg så irritert at jeg hadde lyst til å sprenge hele verden i fillebiter og rømme til planeten Jupiter med de menneskene som var glad i meg og faktisk brydde seg om meg. "WHAT??!!" skrek jeg. "Skal jeg få bedøvelse?!" Hvorfor? Hvordan? Hvordan kan de ødelegge meg på den måten? Og nå har nettopp planen min reist til Jupiter, mitt framtidige hjemsted, og venter på meg der. Jeg kom aldri til og vinne denne gangen. "Ja, det skal du. Og når du våkner er du fanget i pakistan med oss, og alt for sent ute til og stoppe oss." sa Nora. Hva skulle jeg gjøre? Jeg trengte hjelp. NÅ! Akkurat da, kom det bedøvelsegass som suste ut i bilen. Jeg holdt pusten en god stund, men så klarte jeg ikke mer. Jeg la meg ned i setet og sovnet. Uten noen sjans til og gjennomføre planen min. 

Samtidig, kom Olympia og Karina, hjem fra leteaksjonen. Aley var sporløst forsvunnet. Det var Minnie som la merke til det, dagen før. Likevel fikk hun ikke lov til og være med og lete. Hun måtte være igjen og sove, så skulle hun høre resultatet da de kom hjem. Men etter og ha leitet hele natta, uten og engang finne et spor, så viste de ikke hva de skulle si til Minnie. De gikk trøtte inn på rommet der hvor Minnie var. Men da fikk de se at hun også var borte. Minnie, som allerede hadde lært og skrive noen få bokstaver av Karina, hadde lagt igjen en beskjed:


Sjære olyppia
Jei drar å ser eter aly. Komer ike til bake før jei har funnet hun. 
Fra Minnie


Olympia ble livredd da hun så beskjeden. Hun tok opp mobilen, da hun plutselig så at hun hadde fått melding. "Anonymt nummer." sa Olympia og så mistenksomt bort på Karina. Hun gikk bort til henne og leste det som sto på låst-skjermen. "Hvis dere ikke legger en koffert med med 100 000 kroner i søppelkassen bak bensinstasjonen i krysset, innen 24 timer, lover vi at dere aldri får se Aley igjen. Sier dere ifra til politiet, dreper vi henne. Ikke juks, vi følger med på alt dere gjør." leste Karina høyt. "Minnie må ha sett det!" sa Olympia. "Hun har sikkert dratt til bensinstasjonen for og finne henne!" Olympia hadde jo ingen jakke, siden Aley hadde lånt den, derfor hadde hun fått låne en av sykepleierne sin. Nå heiv hun den på seg og løp ut. Da kom politiet bort til dem. De passet på hele området, til og med flyplassen. "Hei, har det skjedd noe igjen? Vi kan ta oss av det. Dere må få dere litt søvn." Karina og Olympia så på hverandre. "Sier dere i fra til politiet, dreper vi henne." hadde de anonyme skrivd i sms'en. De så på politimannen uten og si noe.

Klarer Olympia og Karina å redde Aley og Minnie?

Av Solveig 10 år.

fredag 20. mars 2015

Kapittel 6 - Tid for å redde verden

Livet uten mening


Morgenen kom og jeg lå fortsatt på sykehuset. Tv-en sto på. Nyhetene. Jeg skiftet kanal. Orket ikke vekke noen tanker til live. De siste dagene hadde de vell bare snakket om meg, at jeg ble skutt av min far og "døde", likevel fikk legene meg til å våkne, etter å ha vært i koma i 23 timer. 
Da ettermiddagen kom, ble jeg flyttet til et annet rom, sammen med Olympia, Minnie og Karina. Jeg skrudde forsiktig på tv-en og skrudde på nyhetskanalen. De gikk og undersøkte huset de hadde holdt meg fanget i. Da gikk de forbi noe jeg trodde var kontoret til Achzib, der jeg ikke fikk lov til å komme inn. Der lå det noen papirer og et kart. ET KART?! Det var tegnet en rød strek ... Eh? Det var liksom ikke markert noen vei... Da skjønte jeg det. Det var en underjordisk gang! Det gikk sikkert en luke ned dit, i det huset, og på den måten klarte de og rømme. De på tv-en la ikke merke til kartet engang. Jeg satt på pause for å se nøyere på det. Det var en lang gang, som endte på... Flyplassen! Men hvordan fant de veien uten kartet? De måtte komme tilbake og hendte det, før eller siden. Og ikke kom de seg på flyet heller, for alle kjente jo til dem nå! Fra flyplassen var det en rett linje tegnet bort til... PAKISTAN! Hjemlandet til Achzib og Ahian! Jeg viste hva de hadde i planene, og jeg måtte stoppe det, før det var for sent. 
Jeg reiste meg fra sengen, selv om jeg hadde så vondt at jeg hadde lyst til å grine. Jeg gikk bort til tv-en og skrudde den av. Så løp jeg ut av rommet mens Olympia bare så etter meg. Jeg løp nedover gangen, men ble stoppet av en sykepleier. "Hvor har du tenkt deg? Du vet du må være her til du er helt frisk?" sa hun. "Nei, jeg har ikke tid, jeg må gå nååå." Jeg prøvde å gå forbi henne men hun stoppet meg. "Nei, nei. Du må bli her til du er helt frisk." sa hun og fulgte meg til rommet igjen. 
Ahh. Jeg kom meg ikke vekk! Og jeg er nødt til og være her i nesten to uker til! Da er det for sent å redde verden! 
Men når kvelden kom, og alle hadde sovnet tok jeg sjansen. Jeg listet meg ut i gangen, og snek meg forbi de sovende vaktene. Og i tilfelle noen skulle kjenne meg igjen, tok jeg med meg skjerfet og jakka til Olympia, som jeg tok rundt meg og den store hetta på hodet. Jeg fant en taxi som jobbet på kvelden, og betalte med lommeboka til Achzib for og kjøre meg til huset der "den jenta" ble fanget og skutt. Da jeg kom fram var klokken omtrent 03.15. 
Jeg gikk listet meg inn på kontoret til pappa. Der var det en luke! Bak veggteppet! Jeg våget ikke se, men gjemte meg bak søppelkassen og pulten i hjørnet av rommet. Jeg ventet... Og ventet... Og ventet. Da jeg holdt på å sovne, fordi jeg var så trøtt, hørte jeg plutselig noen lave stemmer. "Nå finner vi kartet og stikker. Når vi er på flyplassen, tar vi et av de små flyene og flyr selv til Pakistan! Så når vi har solgt narkotikaen der, og fått penger for det, kjøper vi oss det beste våpnene de har i butikken!" Så lo Achzib en ondskapsfull latter. "Vi blir millionærer! Og når vi har tatt over Pakistan kan vi begynne å ta nabolandene også!" sa Ahian. "Og da blir vi rike og berømte. Vi kommer til og herske over hele Sør-Asia!" Hva skulle jeg liksom gjøre nå? Lille meg, med vondt i skuldra. Bare de ikke fant meg. Da var jeg fortapt. "Kom, vi må skyndte oss. De tok kartet og løp. Da de var borte løp jeg ut, og prøvde og finne en taxi. Men det var ingen. Alle hadde vell tatt kvelden. Da kom det en bil kjørende forbi. Hun stoppet og tok ned vinduet. "Kommer du deg ikke hjem?" spurte hun. "Nei, eller, jeg skal til sykehuset, men det ser ut som om taxiene har tatt kvelden." sa jeg. "Hvis du vil kan du sitte på med meg. Jeg skal samme veien." sa hun. "Ja, tusen takk!" sa jeg og løp mot bilen. "Jeg er Sandra, hyggelig og hilse på deg!" sa ... Sandra. "Jeg er A... Annie." løy jeg. "Hyggelig og hilse, sett deg inn bak så kjører jeg deg til sykehuset." sa Sandra og jeg hoppet inn. "Takk. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten sånne mennesker som deg." sa jeg. "Og, jo da. Du kunne gjort masse hvis jeg ikke hadde vært her, men du måtte antagelig ha sovet på gaten." sa Sandra. Hun hadde blondt langt hår som var satt i en stram og høy hestehale. Hun så ut til og ikke være den populære eller modell-typen, men den kule og tøffe typen. Jeg tror hun var rundt 25 år gammel. Vi kjørte inn i rundkjøringen og ut igjen, mot den veien, hvor sykehuset var. Plutselig sto det noen menn og sperret veien. "Jeg går bare ut og ser hva de vil." sa Sandra og gikk ut. Hun låste døra etter seg, uten at jeg helt skjønte hvorfor. Plutselig ble radioen skrudd på. "LOL, Aley!" Det var Sandra! "Har ikke du lært å ikke sitte på med fremmede?" Hun lo av meg. "Hvem er du egentlig?" sa jeg sint. "Nora Mikkelsen. Jeg samarbeider med faren din og hans medhjelper. Jeg fikk melding fra dem om at du hadde rømt til huset, og skulle finne deg og stoppe deg i å komme deg tilbake." sa Nora... eller hvem hun nå var gjennom radioen. "I morgen tar jeg deg med til Pakistan, hvor Achzib og Ahian venter på oss." sa hun. De måtte ha sett meg bak søppelkassen. Og nå var jeg i skikkelig trøbbel. "Men, ha det fint i bilen." Jeg var SÅ irritert etter å ha blitt lurt trill rundt. Så så jeg hun kom mot bilen og lagde dogg på ruten. "Bye" sto det speilvendt. Så tok hun en eller annen presenning over hele bilen, for at ingen skulle se meg. "Sees i morgen, snakkes." sa hun gjennom radioen. "Vekker deg i morgen." Jeg var rasende. Jeg var irritert. Jeg skulle kverke den dama om jeg fikk mulighet til det. Jeg skulle kverke PAPPA! Jeg HATET at han var min PAPPA. Når jeg blir 18 skal jeg skifte etternavn fra Aley Waaler, til... Eh... Aley et eller annet. Da kunne han gjøre hva han ville, uten at jeg var kjent for å være datteren hams. Jeg var lurt. Ok. 1-0 til pappa. Men han skulle få SÅ igjen! Han kom til å angre så SYKT! Bare vent...

Hva skjer nå?
Av Solveig 10 år.

onsdag 18. mars 2015

Kapittel 5 - Alvorlig skadet

Livet uten mening


Det rant tårer fra øynene mine, jeg var kjempevarm og det rant fra pannen min. Hjertet mitt dunket tusen ganger hardere enn vanlig. Og jeg hadde aldri vært så redd i hele mitt liv. Jeg lukket øynene. Hadde jeg åpnet dem hadde jeg sett at Ahian og Achzib, var borte allerede. Det skar så mange følelser og tanker gjennom meg at det ble for mye. Da jeg åpnet øynene gikk alt i rask film igjen, og jeg rakk ikke tenke, før jeg døde. Olympia, Minnie og ... Ja, det var vell tanten til Minnie, Karina, løp bort til meg så fort de kunne, mens jeg lå der helt stille. "Hun puster ikke!" sa en politimann. Noen kom bort med en stor slags saks som de klippet av kjettingen med. Jeg ramlet sammen på bakken da kjettingen løsnet. Det rant blod fra skuldra mi, der jeg ble truffet. Jeg ble lagt på en båre og lagt inn i en sykebil. Jeg ble straks sendt til sykehuset, med noen sykepleiere bak som hjalp meg. Likevel var jeg død, tror jeg... Olympia snakket med meg hele veien, uten at jeg våknet og svarte henne. "Vær så snill! Aley! Våkne da! Det er ikke sant! Neeei Aley!" Hun strøk meg på hånden. Da sykebilen var framme ved sykehuset, ble jeg lagt på egen avdeling for de det hastet med. Olympia gråt. Og da besøkstiden var over og de fortsatt holdt på og hjelpe meg, måtte Olympia, Minnie og Karina til slutt dra hjem, uten resultat. Det gikk en dag. Olympia og de andre var der hele dagen. Kvelden kom, og det begynte og bli sent. Da skjedde det noe utrolig. Det begynte med at jeg kjente at jeg pustet dårlig, så kjente jeg at jeg hadde grusomt vondt i skuldra. Jeg kjente at hjertet banket uvanlig hardt og at jeg var svimmel og hadde vondt i hodet. Så hørte jeg noen langt borte rope. "Hun puster! Og hjertet banker! Dette er et mirakel!" Jeg skjønte ingen ting. Hvorfor var det så rart at jeg pustet? Og at hjertet banket? "Aley! ALEY! Jeg kan ikke tro det! Du lever!" Olympia løp bort til der jeg lå og så meg rett inn i øynene. Hun hadde store røde ringer rundt øynene, så det var tydelig at hun hadde grått. Nå kom det en ny tåre til syne i øyekroken hennes. Så ga hun meg en stor klem. Da husket jeg alt. At pappa skjøt meg i skuldra. Da kjente jeg at den verket. En av legene kom bort til meg. "Du har vært i koma i 23 timer. Det er utrolig at du har overlevd dette. Du blir nødt til og ligge her til du er helt bra i skuldra og til du er helt bra igjen. Det kan ta inntil 2 uker." sa legen. Minnie så bekymret på meg bak. Det var tydelig at det hun hadde sett var et forferdelig syn. Jeg så at hun ville snakke med meg. 
Jeg hadde ikke stemme til og svare legen, men prøvde og smile litt for og liksom si "OK". "Tusen takk." sa Olympia og så på legen. Hun snakket litt med legene og takket dem, når Karina og Minnie satt seg på sengekanten. "Hei, jeg er tanten til Lizzie, Karina." sa hun. "Jeg beklager alt det med Ahian. Han, han har liksom alltid hatt så mange hemmeligheter, og det ante meg ikke at han hadde så onde planer." sa hun. Hun så vennlig ut. Hun kunne jo ikke noe får at han hadde lurt henne så, likevel følte hun seg sikkert ganske skyldig. Hun så på meg med triste øyne. "Jeg håper du ikke ser på meg som en slem person, siden..." "Nei, da." avbrøt jeg og smilte litt. Hun smilte lettet tilbake. "Jeg får vell gå å snakke litt med Olympia." sa hun og gikk. Minnie ga meg en stor klem. "Jeg var så redd for deg." sa hun. Hun virket så vettskremt at jeg nesten fikk dårlig samvittighet. "Jeg er glad i deg, Minnie. Du er den eneste vennen jeg noen gang har hatt." sa jeg. "Mener du det?" sa Minnie og så på meg. "Ja." sa jeg. "Du er min beste og eneste venn du også." Så ga jeg henne en siste klem før Olympia kom bort til meg. "Vi sover her med deg i natt." sa hun. Det var greit. Og vi la oss ikke lenge etter heller, for vi var så trøtte alle sammen etter alt som hadde skjedd. Det var folk som passet på meg, men det eneste som fortsatt skremte meg var at Achzib og Ahian slapp unna denne gangen også, og fortsatt vandrer der ute, et sted. 

Aley vant denne gangen, men
gjør hun det neste gang?


Solveig 10 år.

Kapittel 4 - Kidnappet

Livet uten mening


Minnie våknet litt etter. Hun vekket Olympia da hun så at Aley var borte. "Hun er sikkert bare på do eller noe sånt." sa Olympia, men da de hadde ventet en stund gikk de ned og så etter henne. De gikk ut døra, i den lille gangen. (Altså, den andre døren inn til venstre gikk inn til Olympia.) Ned trappa, og i bunnen hørte de noen hviske. De spurtet ut på kjøkkenet, men rakk det ikke. Døren sto åpen, da de kom fram til gangen. 

Jeg var svimmel og jeg skjønte ikke hvor jeg var. Jeg hadde våknet på så mange ukjente steder de siste dagene at jeg ikke lenger skjønte hva folk ville med meg. Jeg så meg rundt. Det eneste i det stygge rommet med slitt tapet, var en ødelagt fjærmadrass. Jeg likte meg ikke her i motsetning til det koselige rommet til Olympia. Jeg begynte og gå mot døren, men akkurat da åpnet ... Ahian! Han tok tak i genseren min, og heiv meg ut av rommet. "Ut herfra! NÅ!" sa han og pekte på en dør som sto på gløtt. Jeg gikk motvillig ut døra og fikk meg et sjokk da jeg så ut. Ikke på grunn av at pappa... Jeg mener Achzib, men på grunn av det han hadde i hånden. Det som kanskje gjorde dette til mitt siste øyeblikk. En pistol! Ahian dyttet meg ut i bakgården og låste døra bak. Jeg ble stående stiv som en ispinne. "Heiiii, gullet mitt!" sa pappa... Achzib. Han begynte og gå rundt på plattingen og kom tilfeldigvis til og tråkke på en leke and, så den pep. Han flyttet seg bare og fortsatte å snakke. "Du vet at pappa blir redd når du rømmer på den måten." Nei det viste jeg ikke, tenkte jeg irritert. Han kom til og tråkke på den enda en gang, men denne gangen sparket han den irritert vekk. "Lov meg og aldri rømme igjen." Da han vimset rundt, kom han til å tråkke på leke anden, igjen. "Hvis du gjør det... så..." Han rettet pistolen mot anden og... PANG!!!!!!!!!!! Den sprakk. Jeg kunne dø når som helst. Både fordi det var like før hjertet mitt stanset, og fordi pa... Achzib hadde en PISTOL med seg hvor enn han gikk. "... er du ute." Achzib fylte ut setningen. HVORDAN KOM JEG TIL Å OVERLEVE?!
Pizzabudet kom med pizza senere, men jeg fikk ikke noe. Jeg spiste restene fra middagen i går, nemlig fiskebeina fra en torsk. Eller, når jeg sier at jeg "spiste" så var det fordi at jeg ble tvunget til det. Når jeg om sider kom meg vekk fra middagen, dro jeg mobilen fort opp av lomma. Jeg bladde ned kontaktlista mi, så fort jeg kunne og trykket på Olympia. Jeg startet og skrive en melding. "Jeg er kidnappet. Jeg er..." Jeg fikk ikke skrive ferdig for bak meg rappet Achzib mobilen min. Ahian sto rett bak og skulte på meg. Jeg kunne se at Achzib skrev inn noe nytt og sendte det. Da han var ferdig, ga han mobilen til Ahian. Han heiv den i bakken og tråkket på den til den var fullstendig ødelagt. Hvorfor gjorde han dette mot meg? "Du vet at du fortsatt har telefonforbudet?!" skrek pappa. "SKJØNNER DU DET?!" han var rasende. "Unnskyld." sa jeg lavt. "Vet du hva? Det er bare små gullunger som sier unnskyld! Og vet du hvorfor? Fordi at de ikke vil at foreldrene skal slå dem i hjel!" Dette var antagelig det siste minuttet i mitt liv. Achzib dro meg ut i bakgården og Ahian låste døren etter seg. Achzib holdt meg i nakken, og heiv meg ned den lille trappa. Så tok han tak i meg og dyttet meg til flaggstanga. Han fant fram en kjetting og surret den stramt rundt meg. Det gjorde kjempevondt. 
Da hørtes det sirener langt borte. Plutselig fikk Ahian og Achzib farten på seg, for de skjønte at hvis ikke de kom seg av gårde så ville de bli tatt av politiet. De lot meg henge, mens de løp mot døra, Ahian åpnet døren og ventet på Achzib. Men han hadde snudd seg. Han siktet på meg. Det var tydelig at Ahian var utålmodig. Men Achzib hadde et ondskapsfullt uttrykk i ansiktet. Da besvimte jeg nesten. Det var som om alt gikk i sakte film. Det var en fjern stemme, som likevel hørtes kjent ut. "Neeeeeeeeeeeei! ALEEEEEEEY!" Det var Olympia. Men nå hørte jeg henne på en helt annen måte. En som var mer kjent. Hun og Minnie var de eneste jeg hadde rukket og blitt glad i, og nå sto de og så på at jeg ble skutt av min far og døde. Jeg sto mellom liv og død.

Overlever jeg?
Av Solveig 10 år.

tirsdag 17. mars 2015

Kapittel 3 - Fremmed

Livet uten mening


Jeg våknet av at Minnie dro i armen min. "Ah! Jeg vil sove litt til!" sutret jeg og dro til meg armen. "Aley! Hver så snill! Våkne! VÅKNE!" Det var først da jeg åpnet øynene og skjønte at vi var på et helt annet sted, enn hjemme. Ja, du tror kanskje at jeg hadde glemt at vi var i skogen, men vi var ikke der heller. Det var et lite lyserosa rom, med en blomstrete dobbeltseng, hvor jeg lå. Det hang en bokhylle over senga, med en masse bilder og bøker på. Jeg åpnet den ene boka og skjønte straks det var en dagbok. "Hun er så skjønn, men..." leste jeg høyt. Jeg lukket den før setningen var ferdig. Minnie hadde nok grått, for hun var helt rød rundt øynene. 
Nå la jeg merke til at vi ikke hadde på oss det samme, slitte, våte tøyet som i går. Vi hadde begge på oss sukkersøte pysjer, hvit og lilla, med prikker. Det lange håret mitt var flettet i en lang flette langs hodet, og hang over skuldra mi. Minnie hadde to lange musefletter. Det var bare mammaer som kunne gjøre dette. "Jeg lover deg. Ikke vær redd. Dette er ikke farlig." sa jeg rolig. "Kom, så går vi og ser oss rundt!" sa jeg og tok Minnie i hånda. Vi gikk ut den hvite døra, og så oss rundt. Det var en liten gang, med to dører. En til venstre og en rett fram, Vi prøvde den framme. Vi gikk ned en trapp og inn en dør til. Og der, med ryggen til oss, satt en dame, i en lang kjole og spilte piano. Det var nydelig. Vi sto der en stund, helt til hun var ferdig. Da hun snudde seg og fikk øye på oss, bredte det seg et smil over hele ansiktet hennes. "Hei." sa hun. Vi sa ingenting. "Jeg heter Olympia!" sa damen. "Aley." Jeg klarte endelig å få fram navnet mitt. "Hei Aley! Og hva heter du da?" spurte Olympia, Minnie. "Lizzie." sa hun. "Dere skjønner, jeg kunne ikke bare la dere ligge i skogen, så jeg tok dere med hit." sa Olympia. 
Vi ble etter hvert kjent med henne. Og noe sa meg at jeg hadde sett henne før... 
Etter hvert ble det kveld og vi satt og spiste kveldsmat mens vi så på barne-tv. Kanskje jeg var litt for stor, men likevel, det var litt koselig også. Jeg hadde ikke sett fantorangen siden mamma bodde hjemme. "Vil dere ha noen kaker?" spurte Olympia. "JA!" sa jeg og Minnie i kor. "Kom da!" sa Olympia og lo og Minnie spratt opp av stolen og fulgte etter. Jeg ble stående og spise opp yoghurten jeg fikk, mens jeg ventet på at Olympia og Minnie kom tilbake fra kjøkkenet. Akkurat da, skvatt jeg skikkelig. Noe rørte på seg i vinduet! Det... Det... Var et ansikt! Jeg skrek og mistet yoghurten opp ned på gulvet. Olympia og Minnie kom stormende inn, hakk i hæl for og se hva som foregikk. "Hva skjer?!" sa Olympia. "Det... Det var et ansikt!" sa jeg og pekte. Jeg skalv. Jeg orket ikke mer. Jeg trodde jeg var trygg, men pappa og Ahian har vist funnet oss. Ja for jeg var sikker på at det var dem. 
Vi spiste aldri kakene, for hverken jeg eller Minnie hadde lyst på dem lenger. Vi gikk rett og la oss. Det var egentlig meningen at vi skulle sove på det rommet vi våknet, men Olympia nektet. Vi la oss på hennes rom, og for sikkerhetens skyld la Olympia seg samtidig. 

Neste dag våknet jeg tidlig. Minnie sov fortsatt, men Olympia lå ikke i sengen. Døren åpnet seg og Olympia hadde med seg en kald klut hun la på pannen min. "Du har feber." sa hun. "Jeg tror vi kan sove litt til. Klokken er bare 05.00." Så sovnet jeg. Igjen.
Da jeg våknet neste gang, sov både Olympia og Minnie. Jeg var tørst, så jeg gikk ned på kjøkkenet for og ta et glass vann. Ned trappen og inn den andre døra, så kom jeg til stua. Ut derfra gikk jeg til kjøkkenet. 
Men så mistet jeg nesten pusten. Jeg kjente jeg ble grepet bakfra. Noen holdt en hånd foran munnen min, så det nyttet ikke rope eller skrike. Personen holdt et hardt grep rundt armene mine. Plutselig traff noe bakhodet mitt og jeg ramlet bevisstløs ned på bakken.

Hva skjer nå?

Av Solveig 10 år.

mandag 16. mars 2015

Kapittel 2 - Rømlingene

Livet uten mening


Jeg satt like stille som en utstoppet hare. Pappa tok i dørhåndtaket. Så hørte vi mobilen hans ringe, og han slapp. -Heldigvis. Minnie krabbet raskt under senga, og ble der. Jeg satt meg ved pulten og stirret på døra. 
"Hei, du jeg kan ikke snakke akkurat nå, OK?" sa pappa. "Ja. Greit. Ringer opp igjen. Ha det!" Så åpnet han døra. "Aley! Jeg har snakket med læreren din. Hun sa du ikke har gjort leksene de siste ukene! Stemmer dette?!" Jeg sa ingenting, men bare så på ham med det ikke-bland-deg-blikket. "På tirsdag skulket du? Vet du hvor .... dust du er?" skrek pappa til meg. "Dust er du selv, du som ikke lager mat til meg, men til læreren min. Du har ikke en gang lært meg å lage mat! Vet du hva jeg spiser? Det..." Jeg kjente på tonefallet til pappa at jeg sa noe feil. "... vil ikke jeg vite! Vi snakket ikke om mat nå, forstått?" Jeg sa ingenting, bare så surt på ham. "Du er så... stygg, ufyselig..." Da orket jeg ikke høre mer. Han var faren min. "STOPP!" sa jeg. Høyt og tydelig. "Hva tror du at du er verdt, Aley?" sa pappa. Jeg så på ham. Bestemt. "Hæ? Svar meg! Hva tror du at du er?" Nå ble jeg redd. Han gikk for langt. "Nei, vell!" Da tok han tak i gardinstanga og heiv den på meg. Jeg kjente at den traff meg, og det gjorde vondt. "Jeg hater deg." sa jeg lavt, og var på gråten. "Vet du hva? Du betyr ingen ting." sa pappa og slang døra så hardt etter seg, at det lille innrammet bildet av meg, mamma og pappa som hang på veggen ved siden av, datt i bakken og knuste. Så hørte jeg at han vred om låsen på den andre siden. "Nei!" Jeg løp mot døra og banket så hardt jeg kunne. Mange ganger. Til jeg til slutt ga opp. Beina sviktet under meg og jeg sank sammen foran døra. Så tok jeg opp det knuste bildet. 
Jeg la merke til at Minnie sto bak meg og ikke helt viste hva hun skulle gjøre. Da snudde jeg meg. "Jeg rømmer. Nå." Jeg sluttet og gråte jeg forventet at Minnie skulle være med, og det ble hun også. Egentlig burde jeg både få med meg klær, mat og penger, men ingen vits. Vi kom til og dø der ute uansett. Jeg måtte på en eller annen måte snike meg ut herfra og komme meg ned og "låne" litt penger av pappa. Men hvordan? Da fikk jeg en god idé. Eller, det var litt farlig, siden vi var i andre etasje. I hvert fall, jeg som er god i ét fag på skolen; gym, kunne... Ehh! Du får lese videre og se... 
Jeg forklarte planen til Minnie og lovet og finne nøkkelen og komme og låse opp for henne etterpå. "Men er det ikke litt farlig?" sa Minnie med den tynne stemmen sin. "Jo... Men vi har ikke noe valg. Vi har jo ikke noe tau heller." sa jeg. Så gikk jeg bort til pulten min og åpnet vinduet. Jeg klatret fra stolen, til pulten, og opp i vinduskarmen. Så snudde jeg meg og vinket til Minnie før jeg hoppet utfor kanten. Jeg tok tak i vinduet igjen før jeg datt, og klatret ned veggen. Jeg klatret ca en meter da jeg glapp det ene taket. Hjerte dunket. Jeg holdt meg fast med en hånd. Jeg var glatt på den og mistet mer og mer taket. Jeg hadde ikke tid til og tenke. Så jeg slapp. Jeg lukket øynene, så jeg så ikke Minnie's redde ansikt se jeg dette ned 1 og en halv etasje. Da jeg traff bakken, klarte jeg og lande på beina, men det gjorde fryktelig vondt. Ja, ja. Jeg overlevde i hvert fall. 
Jeg kom meg inn den ulåste ytterdøra. Pappa sov og tv-en var på. Nyhetene. Jeg skyndte meg bort til ham så stille jeg kunne og rappet lommeboka hans. Jeg løp opp trappa til rommet mitt for siste gang. Nøkkelen lå på kommoden ved siden av, så han hadde den heldigvis ikke rundt halsen som i eventyr og sånt. Jeg fiklet den inn i låsen og vred den rundt. Minnie, spratt ut med en gang, og vi trippet ned trappa. Men, akkurat da. Når alt gikk så bra. Stoppet Minnie. Hun nektet og gå. Sa ingen ting. Bare stirret på... Tv-en? Ja tv-en. Jeg så i hennes retning. På nyhetene var det bilde av en mann. Han lignet på en måte på pappa. Politiet snakket litt om ham. Plutselig ble sendingen avbrutt av "snø" og dårlig forbindelse. Så kom det fram et videoklipp av mannen på nyhetene. "Kom til meeeeg..." sa han. Han ble avbrutt av dårlig forbindelse igjen, før videoklippet fortsatte. "... Liiiizzzzzzzzzzzzzzzzie!" Jeg ble redd. Så tok jeg Minnie i hånda og løp ut. Det siste jeg fikk med meg var at sendingen kom tilbake og at man måtte passe seg for mannen fra Pakistan med navn: Ahian. Det er jo kanskje derfor han er så lik pappa Achzib?  Han er også fra Pakistan. Men mamma var fra Norge. Pappa hadde ikke kommet hit til Norge hvis det ikke hadde vært for at foreldrene hatet ham så mye at de tok selvmord. Etter det kom pappa på barnehjem, da han var ca. like gammel som meg. (Altså 12 år.) Noen snille mennesker fra Norge adopterte ham, uten og vite hvor fæl han egentlig var. Og nå har fosterforeldrene flyttet til USA eller Amerika eller noe sånt. 
Minnie gråt hele veien. Vi løp mot skogen, og stoppet ikke før vi var der. "Jeg har lommeboka til pappa. Vi klarer oss, så lenge vi holder sammen, ok?" sa jeg. Mest for og roe meg selv ned. "Han mannen er onkelen min! Far døde i fjor sommer, og mor reiste vekk for og sørge! Så flyttet jeg til tante Karina og onkel Ahian. Men jeg rømte fordi jeg hadde verdens verste onkel, for 1 måned siden ble han satt i fengsel fordi han smuglet narkotika! Og nå har han rømt for og finne meg!" gråt Minnie. "Hvilken dato?" spurte jeg mistenksomt. "Hvis jeg ikke husker feil, var det den første onsdagen i Juni?" Det slo meg at pappa ikke var hjemme den kvelden. Han kom ikke hjem før jeg hadde lagt meg. Hva om vi hadde narkotika i huset vårt?! Jeg tenkte litt til. "Men det er jo ikke sikkert at han er ute etter deg, da. Hørte jeg ikke feil så sa han Li..." Minnie avbrøt meg. "Jeg heter egentlig Lizzie, men mamma kalte meg alltid Minnie. Hun sa det var et kjælenavn." 
Det var liksom så rolig her. Ingen krangling, roping eller... pappa. 
"Kanskje vi skal begynne og finne et sted og sove, og noe mykt og sove på?" sa jeg. "Ja." gjespet Minnie. Stakkars. Hun måtte være helt utslitt. 
Vi samlet sammen mose og barnåler og la oss på dem, og ikke lenge etter, kunne jeg høre Minnie puste, dypt inn, dypt ut. Jeg fikk ikke sove. Hva om pappa var i samarbeid med onkelen til Minnie, og smuglet narkotika? Og hvis pappa og... Eh... Ahian var på lag og lette etter oss, kunne det skje oss fryktelige ting. Jeg holdt godt fast på lommeboka til pappa.
Ikke lenge etter sovnet jeg.

Hva skjer videre?


Av Solveig 10 år

søndag 15. mars 2015

Kapittel 1 - Dette er pappa

Livet uten mening


12 år gamle Aley lever sitt fryktelige liv med faren, helt til hun bestemmer seg for å rømme. Hun møter på vanskeligheter over alt når hun minst venter det. Vær forberedt! Dette blir en scary opplevelse!

Ja. Jeg heter Aley og er 12 år. Mor døde da jeg var 2-3 år gammel, og siden da har jeg bodd alene med pappa.
Pappa har aldri brydd seg særlig om meg. Det føles  i hvert fall sånn. Så på fredag, da den dustete skolen var ferdig, bestemte jeg meg for og rømme. Jeg ville aldri komme tilbake. Om jeg så måtte, ville jeg heller bo på gaten enn og bo hjemme med pappa.

Klokken var 15.04 da jeg slang skolesekken ned på gulvet og tok av meg jakka. Pappa satt og så på tv med en chipspose i fanget. "Ingen Kims, ingen kos!" sa jeg og hoppet ned ved siden av ham i sofaen og skulle til og ta en chips av posen. "Eh! Fingrene av fatet, jente!" sa pappa. Jeg sa ingen ting, bare stirret på tv-en i et par sekunder. Så reiste jeg meg rolig opp og gikk opp trappa til rommet mitt.
Jeg satte meg ved pulten min, og så ut av vinduet. Noen barn fra 4. klasse syklet rundt og ringte på dørene i nabolaget, da jeg plutselig hørte et stort: DING DONG, drønne gjennom hele huset. Barna utenfor lo og syklet så fort de kunne vekk, mens pappa løp etter dem og ropte noe som: "Gjør dere dette en eneste gang til, skal dere få med meg og gjøre!"
Jeg sukket.
Hva er egentlig meningen med meg? Nei, jeg vet. Jeg vet akkurat hva du tenker nå, så du trenger ikke si det.
Akkurat da hørte jeg en lyd. Jeg spratt opp fra stolen og så meg fort rundt. Da fikk jeg øye på noe. Det var et eller annet som beveget seg under senga. Jeg tok et skritt nærmere og satte meg på huk. Hjertet mitt banket så hardt at jeg følte det holdt på å sprekke. Men da jeg fikk se hva det var, ble liksom redselen slukt i et stort gisp.
Under sengen lå en jente i 4 års alderen og gråt! Jeg viste ikke hva jeg skulle gjøre.
"Ikke si det til noen! Hver så snill!" gråt hun. "Nei. Nei!" sa jeg. "Jeg skal ikke det." "Hva heter du?" sa jenta. Hun hadde langt, mørkt, rett hår akkurat som meg, og jeg likte henne med en gang. "Jeg heter Aley." sa jeg. "Du, da?" "Eh... Jeg heter Liii... Minnie! Kall meg Minnie." Hadde noen andre sagt det der, hadde jeg ledd meg i hjel av dem og gjort narr av dem. Det er sant! Så slem er jeg.
Men siden dette var Minnie, eller hvem det nå var, følte jeg bare ikke for det. "Som... Ehmm... Minnie Mus." sa jeg. "Ja." sa hun kort. Plutselig følte jeg meg ikke alene. Jeg hadde fått min første venn, og jeg fant henne under senga! Litt utrolig, eller hva? Akkurat da svingte en bil inn i innkjørselen og parkerte utenfor huset vårt. Jeg tittet ut av vinduet og så lærerinnen min gå ut av bilen på høyhælte sko. Så dingte det på igjen. "Ahh! Hva vil dere nå da!" hørte jeg pappa mumlet. Jeg tror han ikke skjønte at det var frøken som sto utenfor denne gangen.
"Hei, herr Waaler. Jeg må få spørre deg om jeg kan snakke med deg om din datter?" sa Frøken. "Ja selvfølgelig. Bare kom inn!" Jeg og Minnie satt og hørte på at de snakket med hverandre en lang stund. Det var ubehagelig å høre pappa så høflig når jeg viste at han egentlig var så grusom som han var.
"Ha det fint, og takk for kaffen og kakene!" sa Frøken. "Bare hyggelig. Håper vi snakkes snart igjen!" sa pappa. Ahh!
Jeg blir så sint av ham. Han lager liksom mat til henne, men ikke til meg!
Da hørte jeg skritt i trappa. "Aleeeeeey!" Det var pappa. Flott. Det er nesten verre og få kjeft av pappa enn å komme til rektor. Så kom jeg plutselig på at Minnie var der. "Gjem deg!" skrek jeg. Men bare så høyt at Minnie kunne høre det. Hun så seg fort rundt. "Under senga!" Minnie slang seg fort mot senga, men døra blir slengt opp, før hun rekker og nå den.

Hva skjer nå?
Av Solveig 10 år